Supersvigermor!

You heard me: SUPERsvigermor!! :) I morgen skal nemlig svigermor passe lillemann mens Bjørn og jeg drar på betalt middag og hotellovernatting! Og ikke bare det; men min svigerinne, Berit og hennes kjære, Fredrik, skal også være med, og det betyr at svigermor skal passe tvillingene deres også!!

For å gjøre det helt klinkende klart: mine svigerforeldre har booket oss inn på hotell slik at vi får bada, slappa av, spist og sovet, mens de passer intet mindre enn tre (3!) spedbarn! Jeg er over meg av beundring over at noen tilbyr seg å ha tre barn på under 7 mnd på overnattingsbesøk. =D Jeg gleder meg masse, men må vel innrømme at jeg er litt spent også. Det blir første natta uten baby, og han er ikke den som har mest erfaring med flaske.. :P Jeg måtte prøve litt i kveld, og han hadde heldigvis ikke noe i mot verken smaken av NAN eller å ta flaska. Så gjenstår det å se om han klarer å sovne uten å ligge og kose på mammafanget først.., (og om mamma'n hans klarer å sovne uten å sjekke babyen sin for natta..).

Er så glad for at jeg er så heldig som har både foreldre og svigerforeldre som bidrar og hjelper til i hverdagen. Det kan være greit å huske på at ikke alle er så heldige, og at det å strekke ut en hjelpende hånd til noen man vet trenger det kan bety utrolig mye og skape sterke bånd på tvers av familier.
Ta vare på kjente og kjære alle sammen! =) Ha en finfin fredagskveld!

Hverdagsliv

Nå er det noen dager siden sist jeg skreiv noe som helst. Det skyldes ikke mangel på ord, men litt lite søvn og litt for lite tiltakslyst har gjort sitt. Men nå måtte jeg bare dele litt igjen. ;)

Denne uka har vært fullbooket. Dvs. den har jo ikke det, hvis man sammenligner med hvordan ukene er fullbooket når man er i jobb. Greia mi er at jeg skriver inn alle avtaler og gjøremål på kalenderen på telefonen min, og når det er sånne små blå "ører" på alle dagene en uke, ja da er uka fullbooka. :D (Jeg begynner  å aaane at det venter et liv etter permisjonen så jeg prøver å forberede meg på at virkeligheten snart kommer for fullt, men jeg velger å ikke tenke for mye på det enda. Jeg har tross alt noen mnd igjen som skal nytes. ;)).

På mandag var jeg hos legen med lille Eivind. Han har sovet så dårlig om nettene og vært så tett en stund at jeg var litt småbekymra. Da han plutselig HELT mista stemmen fant jeg ut at jeg ville sjekke at han ikke hadde samme infeksjonen som Andreas. Heldigvis viste prøvene at alt var greit. Jeg har aldri hørt om babyer som har mista stemmen, men det gjorde altså Eivind. Når faren hans også knapt hadde stemme blei det merkbart mer stille i heimen (og jeg benytta anledningen fullt ut :P).

Tirsdag var det av alle ting tid for ny legetime med Eivind, men da bare for å få han sjekket og funnet i orden på 6mnds kontrollen. Han bestod selvsagt med glans. ;) På kvelden skulle Andreas prøve seg på klatringa igjen, og denne gangen hadde han på forhånd bestemt seg for at han SKULLE til topps. Og gjett om han klatra! Han gikk løs på oppgaven med stor vilje, og til tross for noen glipp, og med god hjelp fra Bergsvein, klatra han alle de 12 meterene!





Onsdag skulle Andreas i ilden. Han skulle til tannpleieren for første gang på nesten to år! (Han hadde nemlig fallt ut av systemet deres). Tida på venterommet gikk seint, men han hadde heldigvis en lillebror som han kunne imponere med sine byggeferdigheter. ;) Til orientering var både tannpleier og Andreas veldig flinke, og det hele var gjort på 5 minutter. Er glad for at tannlege er gratis for barn, jeg betalte nemlig 630 kr for 2 min i tannlegestolen for 14 dager siden. (Helt utrolig at det kan koste SÅ mye å sitte der i 2 min, men er jo glad for at jeg slapp å sitte der lenger. :P).



I dag har jeg vært på superhyggelig barseltreff. Det er så deilig å komme seg ut av huset, skravle og la babyene våre underholde hverandre litt. Denne gangen var vi hos Benedicte som hadde diska opp med hjemmebakte rundstykker og deilig pålegg. Jeg, som er i overkant glad i hjemmebakst, spiste meg så mett at middagen bestod i en tallerken havregryn, mens gutta maula wienerpølser. I dag betydde pølser til middag "pølser", uten tilbehør.. hehe!!

I kveld har jeg kasta meg over litt jule"bakst". I fjor begynte jeg trenden med å gi spiselige julegaver til mine svigerforeldre og foreldre, og da må man jo følge opp. Jeg har allerede laget orangettes (se tidligere innlegg), karameller, brente mandler og knekk, og i kveld skulle jeg prøve meg på noe helt nytt, nemlig mintkuler. Jeg fant en nydelig og enkel oppskrift her.

Hvis jeg hadde vært en "matblogger" skulle jeg nå fyllt innlegget med flotte og fristende bilder, men jeg er litt for å "practice what I preach" (hvordan i alle dager oversetter man det uttrykket til norsk???) så  bestemte jeg meg for å gjøre en ny vri. Huset mitt ser nemlig ut som et takras om dagen, og kjøkkenet mitt er ikke noe unntak. En ekte husmor, eller kanskje nesten alle unntatt meg, ville prioritert støvsuging, rydding, klesvask og gulvvask før baking og blogging, men det gjør altså ikke jeg! Jeg har rett og slett ikke LYST til å bruke tida mi på det akkurat nå. (Men jeg vet at jeg MÅ veeeldig snart...blah..). Resultatet e et kaotisk kjøkken, og et rotehus. Så isteden for fristende bilder får dere nå den nakne og stygge sannheten i bildeform (altså, dere slipper nakenbilder hvis noen blei skremt nå).


<-- kjøkkenbenken.. :P

      Ferdige mintkuler.. NAM! -->





Den Fantastisk Ryddige Stua vår
(enda godt kameraet ikke er så godt at dere kan se alle hybelkaninene.....)

æhg

 ;HG>
 Ha en finfin førjulskveld! Enten du har det ryddig og reint, eller som meg. ;)

Hverdagskaos

Sånn inn i mellom alvor, ettertanke og juleforberedelser står fortsatt hverdagen sterkt. De siste dagene nå har vært prega av sjuke unger og en halvsjuk mor, og det har ikke vært like trivelig julestemning her hver dag, for å si det sånn. Det er fantastisk hvor lite nattesøvn man kan klare seg på i perioder, men det er også utrolig hvor dårlig man fungerer når man ikke får den søvnen man trenger.

Dagen i dag begynte med kaos omkring pakkekalenderen til Andreas. Han blei ordentlig sur da det viste seg at jeg i min tåkeverden ikke hadde husket å GJEMME pakka (det hang en lapp der med stikkord for hvor han skulle finne den. Forøvrig en finfin måte å få inn litt lesetrening på. ;)). Gemyttene roa seg heldigvis relativt fort, og det blei nesten litt pinlig da Andreas fortalte at i dag var det soldag.. Soldager er nemlig dager som er innført i et ledd i arbeidet mot mobbing på skolen hvor alle skal være ekstra snille mot hverandre.. Fiiin start... :P

Det virket som om soldagen hadde fungert godt så lenge lillemann var på skolen. Han kom iallefall hjem blid og fornøyd med en pose full av pepperkaker han hadde bakt. Krise nr. 2 for dagen kom imidlertid raskt; den store pepperkakefiguren hans hadde KNUST!!! Både sinne og tårer langt utenfor proposjoner helt til ho mor fikk "pusla" sammen de fleste bitene slik at figuren ble tilnærma hel.

Krise nr 3 kom under middagsbordet. Det skal sies at Andreas alltid har vært fryktelig dårlig til å spise middagsmat. Han spiser heller salat og rå grønnsaker enn kjøtt og poteter. Jeg har vel ikke vært veldig streng, men med de siste ukenes småspising har vi bestemt oss for at han iallefall må smake, og at han må spise en liten porsjon før han får lov til å gå fra bordet. I dag var det lapskaus som stod på menyen, og krangelen begynte allerede før han fikk se tallerknen sin. Jeg overdriver ikke når jeg sier at både Bjørn og jeg brukte alle midler for å få ham til å spise. Vi frista med pepperkaker til dessert, prøvde humor og oppmuntring, og til slutt en dose trusler. Andreas bytta på å le, gråte, protestere og brekke seg.. Til slutt var han så lei av maset vårt at han resolutt sa: "Jeg blir så lei av den masinga! Og SLUTT å si at jeg griner for alt! Jeg er FØLSOM! Det har jeg jo sagt før!!!". Det hele ble avsluttet med at Andreas fant et nytt skjellsord: "Bjørn, du er en skikkelig matbølle!"

Velbekomme!

Statusoppdatering

Jeg har hørt at alle de positive og lykkelige facebookstatusene våre fører til at folk blir deprimerte og føler at deres egne liv er mislykkede. En god venninne av meg sa at hun hadde lest at noe sånt som hver femte statusoppdatering derfor burde være om noe negativt. (Dette kan du lese mer om bl.a. her.)

Jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss igjen i ønsket om å dele det som er positivt, og heller holde de ikke fullt så trivelige tingene for oss selv. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare fb, og til en viss grad er det vel bare sånn vi er oppdratt og sosialisert til å oppføre oss. Det som gjør "nettlivene" våre spesielle er at ting som skrives der blir stående som et synlig og varig testament over livene våre, og for de som ikke står oss veldig nær kan det derfor se ut som om vi lever i en slags glansbildeverden.

Det er ikke alltid så lett å huske at glansbilder er en retusjert versjon av virkeligheten, og at de derfor ikke nødvendigvis speiler virkeligheten. Akkurat slik er det med statusoppdateringene våre også. Vi retusjerer og vurderer hva vi skriver og deler med omverdenen (som man jo bør gjøre når man vet at ingenting som ligger på nett er privat, uansett hvor mange restriksjoner du har på hvem som har tillgang til profilen din). Ta f.eks. forholdstatusene til folk. Det er alltid stas å annonsere for verden at man har fått seg kjæreste, men kanskje ikke fullt så stas å bli singel. For mange er det da kjekt med "skjul denne posten"-alternativet. 

Jeg husker godt den gangen Bjørn og jeg skilte lag for en periode. Noe av det første jeg gjorde var å slette fb-profilen min. Det var flere grunner til dette; for det første hadde jeg overhode ikke lyst til å få veggen min full av triste fjes eller "trøstende" meldinger, for det andre ønsket jeg ikke å måtte forholde meg til hva min tidligere kjæreste holdt på med på fjesboka, og for det tredje hadde jeg overhode ikke noe behov for å få trynet gnidd inn i andres lykke og fornøyelser akkurat når jeg følte at mitt eget liv hadde tatt en uventa og uønsket vending. (Nå skal det sies at jeg ikke klarte å holde meg unna verken fjesboka eller Bjørn spesielt lenge.. ;))


Jeg har tenkt og tenkt på det faktum at mine skriverier kan være med å påvirke hvordan folk oppfatter seg selv og deres liv, og har kommet fram til at dersom jeg kan få folk til å føle seg bedre ved å vise litt større ærlighet omkring mine problemer og utfordringer så er dette en enkel ting å gjøre noe med. Jeg mener ikke at man bør bruke fb som en dagbok hvor man utleverer sine innerste og mest private tanker, men det ER kanskje lov til å ha en status i ny og ne hvor man i steden for å skrive at man elsker barna sine skriver at akkurat nå er jeg VELDIG glad for at jeg ikke er mor til ti? Eller som min mamma sa til meg da jeg var liten og i et spesielt lite trivelig humør; "du skal være så glad for at du har foreldre som ikke slår!!"

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om hvor viktig jeg mener det er at man ikke maler alt rosenrødt og vakkert. Det f.eks nemlig ikke slik at det å bli mamma alltid er "den beste følelsen i verden". For noen av oss, (kanskje til og med mange av oss?), er det å bli mamma et sjokk. La oss være ærlige; det er sliiiitsomt å måtte forholde seg til et annet menneskes behov 24 timer i døgnet! Og det er ikke slik at alle forelsker seg i babyen sin ved første blikk. Noen av oss trenger faktisk flere tusen blikk (og det er ikke alltid man syns de er like skjønne selv når man har kommet dit hen at man elsker dem av hele sitt hjerte).

Min oppfordring (for de av dere som har orket å lese så langt... :P) er derfor: tør å være ærlige. Livet består tross alt av flere gråværsdager enn solskinnsdager. Men gråværsdager kan være fine dager de også. =)

Den aller fineste julegaven

Jeg husker godt den gang leketøyskatalogene ble skannet ettertrykkelig i tida før jul. Det ble satt ringer rundt alt det flotte man ønsket seg, og sidetallene ble nøye notert og vist til mamma. Forventningene var enorme og gleden stor når julaften endelig var der. Lå drømmebarbien inni en av pakkene? Eller blei det bare kjedelige ullsokker og praktiske klær?

Etterhvert som man blir eldre endrer som regel gaveønskene seg, og det gjør jammen gavene også. De fleste går vel igjennom en periode sånt rundt 20 års alderen hvor man får i overkant mange kokebøker og sengesett. ;)

Det er ikke så lett å sette opp ønskelister lenger, og gjør man det blir det ofte praktiske ting som nye kaffekopper, bidrag til tørketrommel osv. Hvis man skulle vært heeelt ærlig så handler vel endel av dette om at man har blitt klar over at det hersker noen forventninger til og rettningslinjer for hva man "har lov" til å ønske seg. Mange av de tingene man virkelig ønsker seg kan ofte være ganske kostbare, og det er liksom ikke greit å ha for store forventninger.

Jeg husker i fjor at jeg fikk "kjeft" for at jeg ikke ønsket meg noe, og som et motsvar lagde jeg en liste. Der stod det bl.a. synsoperasjon, ny bil, spaopphold og ny garderobe. ;) Jeg trenger kanskje ikke si at jeg ikke fikk noe av det.. :/

Men, noen gaver er sånn at de betyr masse selv om de ikke kostet mye. En av de aller flotteste og mest omtenksomme gaven jeg noen gang har fått fikk jeg da jeg var 19 år. Min aller beste venninne, Line,  hadde reist på folkehøgskole og hadde brukt hele høsten på å lage bok til meg. Hun hadde sydd og dekorert trekk til en sånn hyttebok og fyllt boka med gode minner, visdomsord og oppmuntringer. Hun hadde lagt enormt mye arbeid i den og jeg kommer alltid til å være imponert over at noen har lagt SÅ mye arbeid i en gave til meg. =)

En god påminnelse på at det er tanken som teller er det også. Har DU noen gang fått en gave som har betydd noe helt spesielt for deg?








Hva med å tenke litt uoriginalt til den som har alt? I fjor ble det gitt bort både geiter og myggnett i vår familie. Prøv gjerne denne flotte siden.

God juleshopping!

Et hundehus! ;)

Ja, vi er en dyrekjær familie. Hver julaften bugner det av gaver fra våre firbeinte venner. Ullsokker med til&fra lapp fra Lucky (hesten), hodelykt fra Gunnar (hunden), reflekser fra Wilma (også en hund) osv. På julaften i fjor var det faktisk nesten like mange hunder som mennesker. Ni (9!) hunder og 11 mennesker. (Det høres heldigvis villere ut enn det var altså!)


Det finnes definitivt både fordeler og ulemper ved å ha så mange dyr på alle kanter. Blant annet innebærer det at man finner hundehår UANSETT hvor man leiter. Noen ganger blir dette ganske pinlig, som f.eks. da jeg skulle på min første juleavslutning i ny jobb og den sorte ullkjolen min var så full av hvite hår at jeg så helt spraglete ut. Sjefen min, en flott rektor som heldigvis har glimt i øyet og beina godt planta på jorda, fant ut at hun var nødt til å hjelpe meg. Så 10 min. før hun skulle høolde velkomsttalen satt hun og fjerna pels fra kjolen min med en bred tape... Flaut, men ganske morsomt også. :D

Det finnes nok av eksempler på at hundene våre er fullverdige medlemmer av familien. Hunden Anna er bare 1,5mnd eldre en babyEivind og det er ingen tvil om at hun syns hun hører til i babykategorien. ;)

Hunder er kanskje ikke så intelligente, men det tar som regel ikke lang tid før de forstår at det lønner seg å holde øynene på mennesker under meter'n høye. (Her er det gamle Frida og Ludvig som tigger is av Andreas den gangen han var liten.)

Den første hunden Bjørn og jeg hadde, terrier'n Terje, var en skikkelig varmesøkende krabat. Han var så glad i varmen at han mer enn gjerne blei med i boblebadekaret! Terje endte dessverre sine dager altfor tidlig etter et ublidt møte med vår et av våre nærmeste nabos (NSB) lokomotiver. :'(

Når man blander hunder og unger må man være trygg på at både barn og hunder vet hvordan de skal oppføre seg. Vi har vært heldige og har hatt trygge og rolige hunder til tross for sin jaktlyst. I tillegg har vi vært nøye med å lære unger som kommer i hus hva som er lov og hva som ikke er lov når de er i nærheten av hunder. Vår aller snilleste hund, Knut, hadde en helt spesiell energi. Han hadde en veldig tøff start på livet, og jeg var mildt sagt skeptisk til å slippe en 1,5 år gammel usosialisert hannhund inn i huset. Skepsisen blei ikke mindre da jeg fikk se ham første gang. Han var radmager, hadde altfor lange klør, manglet fullstendig musklatur og var livredd for alt og alle. Han hadde aldri gått på noe annet enn betonggulv og fikk panikk av glatt parkett og gikk som om han hadde HD når han gikk på grus eller gress. MEN han hadde verdens snilleste øyne, og etter kort tid ble det klart at dette var en hund som aldri ville gjort noen noe fortred. At en hund med et slikt utgangspunkt kunne bli en så flott jakt- og familiehund hadde jeg aldri trodd.

Ja, vi bor i et hundehus. Og det betyr jo at vi stadig får besøk av folk med hund også. Her er det Anna og Scott som har funnet roen i sofaen. De er jo søte der de ligger, men nå er det slutt på slik kos. Etter flere år med hunder i både senger og sofaer har vi gradvis strammet inn. De siste årene har det blitt slutt på hunder i senga, og nå har vi også bestemt oss for at sofaen skal bli hundefri sone. Det blir rett og slett nok pels UTEN at de ligger sammen med oss i sofaen. Så får vi se hvor lenge vi klarer å holde på akkurat den regelen. (Det varmer nemlig godt å ha en terrier under teppet når det er kaldt og man er frysen ;)).

Øynene som ser

Når man har fått barn får man stadig tilbakemeldinger på hvem de ligner på. Noen syns dem ligner mamma, noen pappa, noen storebror, noen bestemor osv. Det underlige er at alle disse menneskene er helt ulike! Man skulle jo tro at det var begrensa hvor mange trekk et barn kan få plass til i det lille ansiktet sitt. ;) Årsaken er antakelig at det er øynene som ser som avgjør hvilke trekk det blir fokusert på. Annerledes er det hvis det lille mennesket plutselig ligner litt på noen utenfor familien, DA hender det at det blir enighet om likhetstrekkene.







Se på disse blidene her f.eks. Minner han deg om noen??

(Eller er det bare meg som syns han ligner litt på Isak i Idol? :P)

Julekalorier er ikke som andre kalorier. ;)

Jeg er i gang med jule"baksten". Jeg er ikke veldig god på tradisjonell bakst. Pepperkaker smaker bedre når de kommer fra butikken, og småkaker smaker best når de er nystekt, syns jeg. =) Men konfekt derimot, DET er smaskens! Dessuten er det fine juleaver til de som har alt og som bare ønsker seg snille barn. ;)

Årets første konfekt er sjokoladeglaserte appelsinser, eller orangettes som jeg leste at det egenglig heter. Jeg prøvde å lage slike i fjor også, men mangel på erfaring og en ikke så veldig god oppskriftsbeskrivelse gjorde at det blei mye mer arbeid enn moro. I år har jeg lært litt, og forhåpentligvis går det litt greiere. Cluet er tydeligvis å ta seg gooood tid...

Første steget er å skrelle appelsinene. Det høres ikke så komplisert ut, men når man først skal skrelle, så fjerne det hvite på baksiden av skallet og til slutt dele i smale strimler blir det en nokså langdryg affære. Jeg fant ut at det fint gikk an å dandere seg til i stua foran TV'n. (Så slapp jeg å stå alene på kjøkkenet en fredagskveld).

Slik så appelsinene ut da jeg var ferdig med dem. Hva gjør man med så mange skrelte appelsiner egentlig? Er altfor mange til at de bare kan spises iallefall..




  
Appelsinstrimlene ble lagt i kokende vann, kokte to minutter og ble helt i en sil. Så skiftet jeg vannet og gjorde det en gang til (dette fjerner visstnok en del bitterhet, vannet ble i allefall helt gult). Til slutt lagde jeg sukkerlake av 1liter vann og 1kg sukker og kokte appelsinstrimlene i dette i en time. Så ble alt satt til avkjøling over natta.


 
I dag begynte del 2 av prosessen; tørking... Alle strimelene ble lagt ut til tørk. Og i morra skal hver enkelt dyppes i sjokolade før de skal tørkes igjen. Da er de forhåpentligvis ferdige (og gode) og kan legges i esker... I fjor ble de seende ut som sjokoladeklumper så den delen er jeg litt spent på.. ;) Den som venter får sjå!




Mens appelsinene tørker må jeg finne på noe annet godt å lage. Jeg lot meg friste av Vibekes innlegg , mulig det blir oreotrøfler? (Det høres iallefall mye hyggeligere ut enn mannens forslag om å rydde i kjelleren.. :P).
God lørdag alle sammen!

Førjulskos

I dag har jeg hatt superkoselig besøk av flotte jenter og nydelige bebiser. Det er reint utrolig hvor fort tida går i godt selskap altså! (Nesten godt man ikke har sånne dager hver dag, syns dagene går mer enn fort nok fram mot jul :P).

Litt mat må man jo ha når man får finfint besøk, og inspirert av det stormende været i går bestemte jeg meg for å lage en varm suppe. Jeg har egentlig veldig liten erfaring med å lage mat "helt fra bunnen" så jeg er alltid litt spent på resultatet av sånne kokkestunt. Tror dagens rett blei blant de mer velykkete forsøkene jeg har hatt. Vibeke ba iallefall om oppskriften(selv om det selvfølgelig kan skyldes hennes utmerkede manerer :D). Anyways: her er den;

Meksikansk suppe:

5 store løk
6 fedd hvitløk
3 chili (jeg fjernet frøene)

Finhakkes og freses i litt olje i en stor gryte.

3 bokser hermetiske tomater
1 liter tomatjuice
2,5 liter kyllingkraft (jeg brukte hønsebuljong)
3 ss spisskumin
2 ts chilipulver
2 ss worchestershire sauce

tilsettes og kokes opp.

2 ferdig grillede kyllinger deles opp i biter og slenges i suppa.

La den småkoke i ca 4 timer.

Smak til med litt sukker, salt og evnt. litt mer chili.

Serveres med tilbehør som mais, rømme, nachochips og revet ost. Det smaker godt med hvitløksbaguetter til ;)

Takket være besøket kan jeg nå skryte av å ha hjemmelaget julebakst i hus. Superhusmor Jannicke kom med kolakaker og sjokoladecockies. Nammm!! Tror ikke jeg kommer til å kunne skryte lenge, posen er nemlig alt smakt på.. hihi!

God førjulskos alle sammen! Her brenner det fortsatt stearinlys i vinduene. Det er jo FRRÆDDA'N! :D

Lesestund gir samtalegrunn. :P

Her en kveld satt jeg og leste for Andreas på senga. Han hadde funnet fram en faktabok om Afrikanske lad (!). Boka var ikke spesielt god. Det var fryktelig mye uinteressant fakta og vanskelig språk. Løsningen ble derfor å se på bildene og snakke om disse i steden. Det hele begynte med at vi kom over et bilde av en bonde som pløyde jordene sine med et oksespann. Andreas sa da "Ja de har ikke noe teknologi i det landet" (spenstig nok for en 1.klassing syns jeg). Vi snakket litt om at ikke alle land har så god økonomi og at det derfor er forskjellig hvordan folk lever. Da vi bladde om oppdaget vi et bilde av en stor og flott moske. "Se på den fine kirka der!", sa jeg. "Det er jo ikke rart de ikke har råd til teknologi når de bruker så mye penger på en kirke! Den må jo ha kosta mange tuuuusen kroner!", kom det fra Andreas...
-Man kan jo lure på hvordan man griper an samtalen etter det. ;) Jeg valgte å bite i meg latteren og bla videre.

Inspirasjon

Ja, inspirasjon. For nå som jeg har gleden av å lese Vibeke sin morsomme blogg (http://selvgjort-er-velgjort.blogspot.com/) hver dag tenkte jeg jammen jeg skulle prøve å komme igang igjen jeg også. ;) Jeg pleier jo heller ikke å være tom for ord.... :P

Når dagen er grå til tross for været.

Noen dager er tyngre enn andre, og i dag har vært en tung dag. Sent i går kveld forsvant bikkjene våre da de skulle ut og lufte seg før natta. Både Bjørn og jeg var ute og forsøkte å få tak i de, men Knut (støveren) hadde antakelig funnet et revespor og jaga i heia på baksida av huset. Etter en drøy times tid med venting og roping kom de to småbikkjene våre hjem, mens Knut fortsatt mangla. Det er jo ikke stort man kan gjøre for å få bikkja til å komme når den ikke vil, så til slutt gikk vi og la oss. Jeg ble vekt i 4 tida da Eivind ville ha mat, og tok en tur ut for å se etter Knut. Til min skuffelse var han ikke der, og jeg fikk en ubehagelig følelse av at alt ikke var greit. Jeg gikk en liten runde og ropte, men det var ingenting å høre. For sikkerhets skyld gikk jeg bort i garden for å sjekke at han ikke hadde lagt seg der fordi han var skadd, men både bikkjehus og garde var tom. Bjørn våkna kl 7 og sjekka igjen om Knut hadde kommet tilbake. Da han heller ikke da var på plass heiv han på seg klærene og forsvant for å leite. Etter en times tid kom han tilbake og sa at jernbanen trodde de hadde kjørt på noe i natt, men at de ikke hadde funnet noe da de lette... Bjørn tok da en ekstra runde langs jernbanelinja, og litt over kl 9 fikk jeg telefon om at han hadde funnet Knut.. Han lå 3 meter fra jernbanelinja og hadde store skader.. Fortvilelsen var enorm, og tanken på å skulle bære en drøyt 30 kg tung bikkje med store smerter flere hunder meter for å få han hjem var forferdelig, men det var ikke noen annen mulighet. Han ringte sin mor, som er dyrlege, slik at hun skulle komme opp så raskt som mulig. Synet av kjæresten min som kom gråtende med en stor og blodig hund i armene var hjerteskjærende, og det ble ikke bedre av at den stakkars hunden vår trofast forsøkte å hilse på oss da vi la han fra oss. Det tok ikke mange minutter før Uta kom, men det føltes som en evighet.. På det tidspunktet hadde vi begge forstått at det ikke ville være mulig å fikse skadene, og vi var i ferd med å akseptere at han ville bli nødt til å avlives. Uta så også dette og ga ham umiddelbart smertestillende for så å gjøre en slutt på lidelsene hans..

Dagen har vært svært tung og vi har tenkt masse på hva som kunne vært gjort annerledes og alt vi har opplevd med denne fantastiske hunden som hadde blitt fire år til lørdag. Om en måneds tid er det 2 år siden vi mistet våre to forrige hunder, Tina og Terje, på samme sted. Nå håper vi inderlig at vi har fått vår del tragiske hundehistorier, og at vi kan få miste våre gjenlevende og fremtidige hunder på mer fredelige og naturlige måter.

Familierelasjoner.

Å være en familie hvor man har to barn med hver sin pappa dukker det alltids opp noen problemer og utfordringer. Heldigvis er noen av dem ganske gøyale. Som da Andreas kom hjem etter å ha vært en helg hos pappaen sin og hadde mista en tann.

Han kom fornøyd hjem med tanna innpakka i et papir, og ville legge den i vann på kvelden. Jeg antok da at han ikke hadde fått penger for den, men det hadde han. "Hvorfor har du tanna enda da?", spurte jeg. Da fikk jeg forklart at nå var det helt vanlig at man la tanna i vann, fikk penger OG fikk beholde tanna! "Men blir det ikke veldig lett å lure tannfeen da, da?" "Nei, det er bare de som har skilte foreldre som kan gjøre det, for de har TO hus!"

Nå som Andreas har blitt storebror har vi snakka mye om familierelasjoner. Det er ikke så lett å bli klok på steforeldre, hvorfor han og Eivind ikke har helt de samme besteforeldrene osv. Her om dagen lurte han derfor på hva hans besteforeldre var til Eivind. Jeg svarte at siden de er foreldrene til pappaen hans, så er de egentlig ikke noe spesielt til Eivind. Andreas hadde som vanlig svaret klart: "Du er ikke noe spesielt til Eivind du heller da, mamma!" "Jamen, jeg er jo MAMMAEN hans?" "Ja, er det så SPESIELT da?" Så enkelt kan det sies! ;)