Casa del Kaos

Da fikk jeg ENDELIG rota meg til å skrive noen ord igjen. Skulle gjerne sagt at oppholdet skyldes manglende overskudd, men det har vel snarere vært manglende inspirasjon og tiltakslyst.. ;)

Fordelen med at det har gått så lang tid er jo at det iallefall har skjedd litt siden sist. Det som har vært mest fremtredende her i huset er at det er FEBRUAR. Hva som er så spesielt med det? HALLOOO?! Det er jo starta på gaupejakta!! (.......). Alle som kjenner meg, om bare LITT, vet at jeg har en over gjennomsnittet jaktinteressert mann, og hans største lidenskap er rovviltjakt med hund. Etter å ha hatt mye uflaks når det gjelder hundene våre har vi for tida en russisk støver valp som heter Anna som ble kjøpt inn i sommer. (Alle er sikkert ikke enige med oss om at nyfødt baby er beste tida å skaffe seg valp på, men for oss passa det fint i og med at jeg da var hjemme). Bjørn har helt siden Anna kom i hus hatt store forhåpninger om at hun skulle være klar til gaupejakta begynte. En dæsj manglende trening, en dæsj manglende snø til sportrening og en dæsj umoden hund gjorde at det ikke helt var tilfelle, men det var ikke farlig, for Bjørn visste råd. Mannen vi kjøpte Anna av ble nemlig tidlig i høst invitert ned for å hjelpe til med gaupejakta. I motsetning til i området her har nemlig hjemstedet hans mange års erfaring med organisert gaupejakt, og han har hunder som vet hva det dreier seg om. Så, et par dager før jakta åpna fikk vi altså besøk av det som da var en villt fremmed mann for meg, og hans fire jakthunder!

Jeg var naturlig nok litt spent på hvordan det skulle bli å ha fire store hunder i hus i tillegg til våre tre, og i tillegg en ukjent mann. Han hadde understreka at vi ikke måtte styre for hans del, men det er noe med å iallefall få ordna en seng og få støvsuga de verste lodottene, og dagen før han kom hadde vi fortsatt ikke klart å gjøre såpass.. hehe.. Heldigvis var vi veldig effektive under tidspress... men ikke mer effektive enn at gjesten selv måtte hjelpe til å bære senga han skulle ha fra bilen til Bjørn og inn i huset.. :-D

Møte med Knut Arne og hundene hans gikk over all forventning. Både mann og hunder var både trivelige og rolige, og ingen skulle trodd vi hadde syv hunder i hus hver natt. Det som holdt oss våkne var snarere lille Eivind, for han ble selvfølgelig syk dagen før Knut Arne kom. I løpet av den lille uka han var her tror jeg Eivind var på sitt minst sjarmerende (hvilket ikke betyr at han ikke var sjarmerende altså! ;)), og det var en god del hyling på nattestid. Jeg hadde rett og slett litt dårlig samvittighet, for jeg følte at vi ga Knut Arne (som er ungkar i sin beste alder) en god dose prevensjonsmiddel gjennom all skrikinga.

Jeg kunne skrevet og skrevet, men jeg får forsøke å fatte meg i litt korthet (noe som er utrolig vanskelig for en detaljfreak). Uka gikk, gaupa ble observert og var innenfor rekkevidde ved flere anledninger, men den kom seg unna hver gang. Ukas motto kom fra Tynset og lød "tempo, tempo!" (noe som i seg selv er en selvmotsigelse i og med at tynsetdialekta er særdeles rolig av seg). Huset var hver kveld fylt med menn i jaktklær, akevitt og ivrig diskusjon, og da uka var over og besøket hadde dratt ble det veldig stille. Både Bjørn og jeg satt pris på litt liv og røre.   =)

I går ettermiddag fikk endelig jaktlaget full klaff og de fikk sin aller første gaupe her i distriktet. Jegerne var så fornøyde at det ikke var mulig å unngå å bli revet med i euforien (til tross for at jeg jo har et litt ambivalent forhold til jakt). Det beste ved fallet er vel at jakta nå er over slik at det er sjans for at Casa del Kaos kanskje kan bli Casa del-litt-mindre-rot-og-støv i og med at jeg nå slipper å stå for det meste aleine. ;)

Bleiegutten roper! Huhei"!

Den som gir seg har tapt!

Da var jeg endelig i gang igjen! Har vært en lang bloggpause nå. Skulle egentlig bare være en liten juleferie, men så blei det, som med så mye annet, vanskelig å komme igang når det ikke lenger var en del av rutinen. ;)

Det har ikke mangla på småepisoder å blogge om, og jeg har til og med notert meg litt stikkord på telefonen min sånn at jeg ikke skal glemme det når jeg først satt meg ned for å skrive. Meeen... så skulle jeg være supereffektiv her en dag da vet dere, rydda og ordna og samla sammen klær til å fylle opp vaskemaskinen. Buksa jeg hadde på meg, som aldri er rein lenger nå som minstemann spiser både grøt og brødskiver, hadde flekker, og jeg steppa enkelt og greit ut av den, slang den i maskinen og satt den på. Så rusla jeg ned og rydda videre. Da jeg en stund etter begynte å lure på hvor jeg hadde lagt telefonen min kom jeg på at den jo lå i lomma på buksa som da seilte lykkelig rundt blant såpeskum og våte klesplagg... Den kom ikke levende fra det, og med den forsvant notater, telefonnumre og verst av alt; kalenderen min... UPS! (Skulle jeg utebli fra avtaler framover så skyldes det derfor høyst sannsynlig at jeg ikke lenger vet at jeg hadde en avtale. Det er lov til å sende påminnelser! ;)).

Her i huset snakkes det mye, men uttrykket "den som gir seg har tapt" er en gjenganger. Det brukes til stadighet når noen ser for mørkt på ting, og kan fungere fint som en liten motivator. Men, med minst fire stabeiser i familien kan et sånt uttrykk også være ganske betegnende for familiedynamikken. I kveld hadde vi et godt eksempel på det: mens Andreas gjorde seg klar for senga stod jeg og bretta klær og rydda på badet. Da han kledde av seg og la tøyet i skittentøyskurven ba jeg ham legge i en boxer som hadde ligget bak kurven noen dager også. Han plukka den opp, slang den i og sa: "den har ligge der LENGE!" Jeg følte meg muligens LITT truffet av antydningen om at jeg ikke har rydda skikkelig på en stund (som stadig er tilfellet), og svarte litt snurt: "Hvis du har sett den ligge der i lange tider så kunne du vel ha putta den oppi kurven.". Jeg fikk til svar at "jeg har ikke sett den, jeg bare visste at den lå der", og dermed var vi igang. Jeg KUNNE jo ikke gi meg når jeg VISSTE at dette bare var en unnskyldning, og fortsatte: "Hvordan kunne du vite det hvis du ikke har sett den da?" "Jeg har savna den", kom det kontant. "Ingen skal prøve å fortelle meg at du vet hvor du har boxerne dine. Du vet ikke hva som ligger i skuffen, hva som henger på snora og hva som ligger til vask, gutten min!", sa jeg litt irritert. Diskusjonen var ikke over der, verken Andreas eller jeg ville gi oss. Vi holdt på en liten stund til før vi begge fant ut at vi ikke kom noen vei. Det hele endte med at Andreas la seg på egenhånd, mens jeg stod på utsida av rommet hans og hang opp klær. Vi sa pent godnatt til hverandre, men sta som vi er blei det ikke noe mer enn det i kveld. Familien sta og staere... Menmen, vi er heldigvis ikke verken langsinte eller langsure, så i morra tidlig er alt i orden igjen. Jeg har allerede ledd litt av hvor stae vi er.. ;)

Stå på folkens!  Nå venter Fruene. =)