Et hundehus! ;)

Ja, vi er en dyrekjær familie. Hver julaften bugner det av gaver fra våre firbeinte venner. Ullsokker med til&fra lapp fra Lucky (hesten), hodelykt fra Gunnar (hunden), reflekser fra Wilma (også en hund) osv. På julaften i fjor var det faktisk nesten like mange hunder som mennesker. Ni (9!) hunder og 11 mennesker. (Det høres heldigvis villere ut enn det var altså!)


Det finnes definitivt både fordeler og ulemper ved å ha så mange dyr på alle kanter. Blant annet innebærer det at man finner hundehår UANSETT hvor man leiter. Noen ganger blir dette ganske pinlig, som f.eks. da jeg skulle på min første juleavslutning i ny jobb og den sorte ullkjolen min var så full av hvite hår at jeg så helt spraglete ut. Sjefen min, en flott rektor som heldigvis har glimt i øyet og beina godt planta på jorda, fant ut at hun var nødt til å hjelpe meg. Så 10 min. før hun skulle høolde velkomsttalen satt hun og fjerna pels fra kjolen min med en bred tape... Flaut, men ganske morsomt også. :D

Det finnes nok av eksempler på at hundene våre er fullverdige medlemmer av familien. Hunden Anna er bare 1,5mnd eldre en babyEivind og det er ingen tvil om at hun syns hun hører til i babykategorien. ;)

Hunder er kanskje ikke så intelligente, men det tar som regel ikke lang tid før de forstår at det lønner seg å holde øynene på mennesker under meter'n høye. (Her er det gamle Frida og Ludvig som tigger is av Andreas den gangen han var liten.)

Den første hunden Bjørn og jeg hadde, terrier'n Terje, var en skikkelig varmesøkende krabat. Han var så glad i varmen at han mer enn gjerne blei med i boblebadekaret! Terje endte dessverre sine dager altfor tidlig etter et ublidt møte med vår et av våre nærmeste nabos (NSB) lokomotiver. :'(

Når man blander hunder og unger må man være trygg på at både barn og hunder vet hvordan de skal oppføre seg. Vi har vært heldige og har hatt trygge og rolige hunder til tross for sin jaktlyst. I tillegg har vi vært nøye med å lære unger som kommer i hus hva som er lov og hva som ikke er lov når de er i nærheten av hunder. Vår aller snilleste hund, Knut, hadde en helt spesiell energi. Han hadde en veldig tøff start på livet, og jeg var mildt sagt skeptisk til å slippe en 1,5 år gammel usosialisert hannhund inn i huset. Skepsisen blei ikke mindre da jeg fikk se ham første gang. Han var radmager, hadde altfor lange klør, manglet fullstendig musklatur og var livredd for alt og alle. Han hadde aldri gått på noe annet enn betonggulv og fikk panikk av glatt parkett og gikk som om han hadde HD når han gikk på grus eller gress. MEN han hadde verdens snilleste øyne, og etter kort tid ble det klart at dette var en hund som aldri ville gjort noen noe fortred. At en hund med et slikt utgangspunkt kunne bli en så flott jakt- og familiehund hadde jeg aldri trodd.

Ja, vi bor i et hundehus. Og det betyr jo at vi stadig får besøk av folk med hund også. Her er det Anna og Scott som har funnet roen i sofaen. De er jo søte der de ligger, men nå er det slutt på slik kos. Etter flere år med hunder i både senger og sofaer har vi gradvis strammet inn. De siste årene har det blitt slutt på hunder i senga, og nå har vi også bestemt oss for at sofaen skal bli hundefri sone. Det blir rett og slett nok pels UTEN at de ligger sammen med oss i sofaen. Så får vi se hvor lenge vi klarer å holde på akkurat den regelen. (Det varmer nemlig godt å ha en terrier under teppet når det er kaldt og man er frysen ;)).