Den aller fineste julegaven

Jeg husker godt den gang leketøyskatalogene ble skannet ettertrykkelig i tida før jul. Det ble satt ringer rundt alt det flotte man ønsket seg, og sidetallene ble nøye notert og vist til mamma. Forventningene var enorme og gleden stor når julaften endelig var der. Lå drømmebarbien inni en av pakkene? Eller blei det bare kjedelige ullsokker og praktiske klær?

Etterhvert som man blir eldre endrer som regel gaveønskene seg, og det gjør jammen gavene også. De fleste går vel igjennom en periode sånt rundt 20 års alderen hvor man får i overkant mange kokebøker og sengesett. ;)

Det er ikke så lett å sette opp ønskelister lenger, og gjør man det blir det ofte praktiske ting som nye kaffekopper, bidrag til tørketrommel osv. Hvis man skulle vært heeelt ærlig så handler vel endel av dette om at man har blitt klar over at det hersker noen forventninger til og rettningslinjer for hva man "har lov" til å ønske seg. Mange av de tingene man virkelig ønsker seg kan ofte være ganske kostbare, og det er liksom ikke greit å ha for store forventninger.

Jeg husker i fjor at jeg fikk "kjeft" for at jeg ikke ønsket meg noe, og som et motsvar lagde jeg en liste. Der stod det bl.a. synsoperasjon, ny bil, spaopphold og ny garderobe. ;) Jeg trenger kanskje ikke si at jeg ikke fikk noe av det.. :/

Men, noen gaver er sånn at de betyr masse selv om de ikke kostet mye. En av de aller flotteste og mest omtenksomme gaven jeg noen gang har fått fikk jeg da jeg var 19 år. Min aller beste venninne, Line,  hadde reist på folkehøgskole og hadde brukt hele høsten på å lage bok til meg. Hun hadde sydd og dekorert trekk til en sånn hyttebok og fyllt boka med gode minner, visdomsord og oppmuntringer. Hun hadde lagt enormt mye arbeid i den og jeg kommer alltid til å være imponert over at noen har lagt SÅ mye arbeid i en gave til meg. =)

En god påminnelse på at det er tanken som teller er det også. Har DU noen gang fått en gave som har betydd noe helt spesielt for deg?








Hva med å tenke litt uoriginalt til den som har alt? I fjor ble det gitt bort både geiter og myggnett i vår familie. Prøv gjerne denne flotte siden.

God juleshopping!

Et hundehus! ;)

Ja, vi er en dyrekjær familie. Hver julaften bugner det av gaver fra våre firbeinte venner. Ullsokker med til&fra lapp fra Lucky (hesten), hodelykt fra Gunnar (hunden), reflekser fra Wilma (også en hund) osv. På julaften i fjor var det faktisk nesten like mange hunder som mennesker. Ni (9!) hunder og 11 mennesker. (Det høres heldigvis villere ut enn det var altså!)


Det finnes definitivt både fordeler og ulemper ved å ha så mange dyr på alle kanter. Blant annet innebærer det at man finner hundehår UANSETT hvor man leiter. Noen ganger blir dette ganske pinlig, som f.eks. da jeg skulle på min første juleavslutning i ny jobb og den sorte ullkjolen min var så full av hvite hår at jeg så helt spraglete ut. Sjefen min, en flott rektor som heldigvis har glimt i øyet og beina godt planta på jorda, fant ut at hun var nødt til å hjelpe meg. Så 10 min. før hun skulle høolde velkomsttalen satt hun og fjerna pels fra kjolen min med en bred tape... Flaut, men ganske morsomt også. :D

Det finnes nok av eksempler på at hundene våre er fullverdige medlemmer av familien. Hunden Anna er bare 1,5mnd eldre en babyEivind og det er ingen tvil om at hun syns hun hører til i babykategorien. ;)

Hunder er kanskje ikke så intelligente, men det tar som regel ikke lang tid før de forstår at det lønner seg å holde øynene på mennesker under meter'n høye. (Her er det gamle Frida og Ludvig som tigger is av Andreas den gangen han var liten.)

Den første hunden Bjørn og jeg hadde, terrier'n Terje, var en skikkelig varmesøkende krabat. Han var så glad i varmen at han mer enn gjerne blei med i boblebadekaret! Terje endte dessverre sine dager altfor tidlig etter et ublidt møte med vår et av våre nærmeste nabos (NSB) lokomotiver. :'(

Når man blander hunder og unger må man være trygg på at både barn og hunder vet hvordan de skal oppføre seg. Vi har vært heldige og har hatt trygge og rolige hunder til tross for sin jaktlyst. I tillegg har vi vært nøye med å lære unger som kommer i hus hva som er lov og hva som ikke er lov når de er i nærheten av hunder. Vår aller snilleste hund, Knut, hadde en helt spesiell energi. Han hadde en veldig tøff start på livet, og jeg var mildt sagt skeptisk til å slippe en 1,5 år gammel usosialisert hannhund inn i huset. Skepsisen blei ikke mindre da jeg fikk se ham første gang. Han var radmager, hadde altfor lange klør, manglet fullstendig musklatur og var livredd for alt og alle. Han hadde aldri gått på noe annet enn betonggulv og fikk panikk av glatt parkett og gikk som om han hadde HD når han gikk på grus eller gress. MEN han hadde verdens snilleste øyne, og etter kort tid ble det klart at dette var en hund som aldri ville gjort noen noe fortred. At en hund med et slikt utgangspunkt kunne bli en så flott jakt- og familiehund hadde jeg aldri trodd.

Ja, vi bor i et hundehus. Og det betyr jo at vi stadig får besøk av folk med hund også. Her er det Anna og Scott som har funnet roen i sofaen. De er jo søte der de ligger, men nå er det slutt på slik kos. Etter flere år med hunder i både senger og sofaer har vi gradvis strammet inn. De siste årene har det blitt slutt på hunder i senga, og nå har vi også bestemt oss for at sofaen skal bli hundefri sone. Det blir rett og slett nok pels UTEN at de ligger sammen med oss i sofaen. Så får vi se hvor lenge vi klarer å holde på akkurat den regelen. (Det varmer nemlig godt å ha en terrier under teppet når det er kaldt og man er frysen ;)).

Øynene som ser

Når man har fått barn får man stadig tilbakemeldinger på hvem de ligner på. Noen syns dem ligner mamma, noen pappa, noen storebror, noen bestemor osv. Det underlige er at alle disse menneskene er helt ulike! Man skulle jo tro at det var begrensa hvor mange trekk et barn kan få plass til i det lille ansiktet sitt. ;) Årsaken er antakelig at det er øynene som ser som avgjør hvilke trekk det blir fokusert på. Annerledes er det hvis det lille mennesket plutselig ligner litt på noen utenfor familien, DA hender det at det blir enighet om likhetstrekkene.







Se på disse blidene her f.eks. Minner han deg om noen??

(Eller er det bare meg som syns han ligner litt på Isak i Idol? :P)

Julekalorier er ikke som andre kalorier. ;)

Jeg er i gang med jule"baksten". Jeg er ikke veldig god på tradisjonell bakst. Pepperkaker smaker bedre når de kommer fra butikken, og småkaker smaker best når de er nystekt, syns jeg. =) Men konfekt derimot, DET er smaskens! Dessuten er det fine juleaver til de som har alt og som bare ønsker seg snille barn. ;)

Årets første konfekt er sjokoladeglaserte appelsinser, eller orangettes som jeg leste at det egenglig heter. Jeg prøvde å lage slike i fjor også, men mangel på erfaring og en ikke så veldig god oppskriftsbeskrivelse gjorde at det blei mye mer arbeid enn moro. I år har jeg lært litt, og forhåpentligvis går det litt greiere. Cluet er tydeligvis å ta seg gooood tid...

Første steget er å skrelle appelsinene. Det høres ikke så komplisert ut, men når man først skal skrelle, så fjerne det hvite på baksiden av skallet og til slutt dele i smale strimler blir det en nokså langdryg affære. Jeg fant ut at det fint gikk an å dandere seg til i stua foran TV'n. (Så slapp jeg å stå alene på kjøkkenet en fredagskveld).

Slik så appelsinene ut da jeg var ferdig med dem. Hva gjør man med så mange skrelte appelsiner egentlig? Er altfor mange til at de bare kan spises iallefall..




  
Appelsinstrimlene ble lagt i kokende vann, kokte to minutter og ble helt i en sil. Så skiftet jeg vannet og gjorde det en gang til (dette fjerner visstnok en del bitterhet, vannet ble i allefall helt gult). Til slutt lagde jeg sukkerlake av 1liter vann og 1kg sukker og kokte appelsinstrimlene i dette i en time. Så ble alt satt til avkjøling over natta.


 
I dag begynte del 2 av prosessen; tørking... Alle strimelene ble lagt ut til tørk. Og i morra skal hver enkelt dyppes i sjokolade før de skal tørkes igjen. Da er de forhåpentligvis ferdige (og gode) og kan legges i esker... I fjor ble de seende ut som sjokoladeklumper så den delen er jeg litt spent på.. ;) Den som venter får sjå!




Mens appelsinene tørker må jeg finne på noe annet godt å lage. Jeg lot meg friste av Vibekes innlegg , mulig det blir oreotrøfler? (Det høres iallefall mye hyggeligere ut enn mannens forslag om å rydde i kjelleren.. :P).
God lørdag alle sammen!

Førjulskos

I dag har jeg hatt superkoselig besøk av flotte jenter og nydelige bebiser. Det er reint utrolig hvor fort tida går i godt selskap altså! (Nesten godt man ikke har sånne dager hver dag, syns dagene går mer enn fort nok fram mot jul :P).

Litt mat må man jo ha når man får finfint besøk, og inspirert av det stormende været i går bestemte jeg meg for å lage en varm suppe. Jeg har egentlig veldig liten erfaring med å lage mat "helt fra bunnen" så jeg er alltid litt spent på resultatet av sånne kokkestunt. Tror dagens rett blei blant de mer velykkete forsøkene jeg har hatt. Vibeke ba iallefall om oppskriften(selv om det selvfølgelig kan skyldes hennes utmerkede manerer :D). Anyways: her er den;

Meksikansk suppe:

5 store løk
6 fedd hvitløk
3 chili (jeg fjernet frøene)

Finhakkes og freses i litt olje i en stor gryte.

3 bokser hermetiske tomater
1 liter tomatjuice
2,5 liter kyllingkraft (jeg brukte hønsebuljong)
3 ss spisskumin
2 ts chilipulver
2 ss worchestershire sauce

tilsettes og kokes opp.

2 ferdig grillede kyllinger deles opp i biter og slenges i suppa.

La den småkoke i ca 4 timer.

Smak til med litt sukker, salt og evnt. litt mer chili.

Serveres med tilbehør som mais, rømme, nachochips og revet ost. Det smaker godt med hvitløksbaguetter til ;)

Takket være besøket kan jeg nå skryte av å ha hjemmelaget julebakst i hus. Superhusmor Jannicke kom med kolakaker og sjokoladecockies. Nammm!! Tror ikke jeg kommer til å kunne skryte lenge, posen er nemlig alt smakt på.. hihi!

God førjulskos alle sammen! Her brenner det fortsatt stearinlys i vinduene. Det er jo FRRÆDDA'N! :D

Lesestund gir samtalegrunn. :P

Her en kveld satt jeg og leste for Andreas på senga. Han hadde funnet fram en faktabok om Afrikanske lad (!). Boka var ikke spesielt god. Det var fryktelig mye uinteressant fakta og vanskelig språk. Løsningen ble derfor å se på bildene og snakke om disse i steden. Det hele begynte med at vi kom over et bilde av en bonde som pløyde jordene sine med et oksespann. Andreas sa da "Ja de har ikke noe teknologi i det landet" (spenstig nok for en 1.klassing syns jeg). Vi snakket litt om at ikke alle land har så god økonomi og at det derfor er forskjellig hvordan folk lever. Da vi bladde om oppdaget vi et bilde av en stor og flott moske. "Se på den fine kirka der!", sa jeg. "Det er jo ikke rart de ikke har råd til teknologi når de bruker så mye penger på en kirke! Den må jo ha kosta mange tuuuusen kroner!", kom det fra Andreas...
-Man kan jo lure på hvordan man griper an samtalen etter det. ;) Jeg valgte å bite i meg latteren og bla videre.

Inspirasjon

Ja, inspirasjon. For nå som jeg har gleden av å lese Vibeke sin morsomme blogg (http://selvgjort-er-velgjort.blogspot.com/) hver dag tenkte jeg jammen jeg skulle prøve å komme igang igjen jeg også. ;) Jeg pleier jo heller ikke å være tom for ord.... :P