Øynene som ser

Når man har fått barn får man stadig tilbakemeldinger på hvem de ligner på. Noen syns dem ligner mamma, noen pappa, noen storebror, noen bestemor osv. Det underlige er at alle disse menneskene er helt ulike! Man skulle jo tro at det var begrensa hvor mange trekk et barn kan få plass til i det lille ansiktet sitt. ;) Årsaken er antakelig at det er øynene som ser som avgjør hvilke trekk det blir fokusert på. Annerledes er det hvis det lille mennesket plutselig ligner litt på noen utenfor familien, DA hender det at det blir enighet om likhetstrekkene.







Se på disse blidene her f.eks. Minner han deg om noen??

(Eller er det bare meg som syns han ligner litt på Isak i Idol? :P)

Julekalorier er ikke som andre kalorier. ;)

Jeg er i gang med jule"baksten". Jeg er ikke veldig god på tradisjonell bakst. Pepperkaker smaker bedre når de kommer fra butikken, og småkaker smaker best når de er nystekt, syns jeg. =) Men konfekt derimot, DET er smaskens! Dessuten er det fine juleaver til de som har alt og som bare ønsker seg snille barn. ;)

Årets første konfekt er sjokoladeglaserte appelsinser, eller orangettes som jeg leste at det egenglig heter. Jeg prøvde å lage slike i fjor også, men mangel på erfaring og en ikke så veldig god oppskriftsbeskrivelse gjorde at det blei mye mer arbeid enn moro. I år har jeg lært litt, og forhåpentligvis går det litt greiere. Cluet er tydeligvis å ta seg gooood tid...

Første steget er å skrelle appelsinene. Det høres ikke så komplisert ut, men når man først skal skrelle, så fjerne det hvite på baksiden av skallet og til slutt dele i smale strimler blir det en nokså langdryg affære. Jeg fant ut at det fint gikk an å dandere seg til i stua foran TV'n. (Så slapp jeg å stå alene på kjøkkenet en fredagskveld).

Slik så appelsinene ut da jeg var ferdig med dem. Hva gjør man med så mange skrelte appelsiner egentlig? Er altfor mange til at de bare kan spises iallefall..




  
Appelsinstrimlene ble lagt i kokende vann, kokte to minutter og ble helt i en sil. Så skiftet jeg vannet og gjorde det en gang til (dette fjerner visstnok en del bitterhet, vannet ble i allefall helt gult). Til slutt lagde jeg sukkerlake av 1liter vann og 1kg sukker og kokte appelsinstrimlene i dette i en time. Så ble alt satt til avkjøling over natta.


 
I dag begynte del 2 av prosessen; tørking... Alle strimelene ble lagt ut til tørk. Og i morra skal hver enkelt dyppes i sjokolade før de skal tørkes igjen. Da er de forhåpentligvis ferdige (og gode) og kan legges i esker... I fjor ble de seende ut som sjokoladeklumper så den delen er jeg litt spent på.. ;) Den som venter får sjå!




Mens appelsinene tørker må jeg finne på noe annet godt å lage. Jeg lot meg friste av Vibekes innlegg , mulig det blir oreotrøfler? (Det høres iallefall mye hyggeligere ut enn mannens forslag om å rydde i kjelleren.. :P).
God lørdag alle sammen!

Førjulskos

I dag har jeg hatt superkoselig besøk av flotte jenter og nydelige bebiser. Det er reint utrolig hvor fort tida går i godt selskap altså! (Nesten godt man ikke har sånne dager hver dag, syns dagene går mer enn fort nok fram mot jul :P).

Litt mat må man jo ha når man får finfint besøk, og inspirert av det stormende været i går bestemte jeg meg for å lage en varm suppe. Jeg har egentlig veldig liten erfaring med å lage mat "helt fra bunnen" så jeg er alltid litt spent på resultatet av sånne kokkestunt. Tror dagens rett blei blant de mer velykkete forsøkene jeg har hatt. Vibeke ba iallefall om oppskriften(selv om det selvfølgelig kan skyldes hennes utmerkede manerer :D). Anyways: her er den;

Meksikansk suppe:

5 store løk
6 fedd hvitløk
3 chili (jeg fjernet frøene)

Finhakkes og freses i litt olje i en stor gryte.

3 bokser hermetiske tomater
1 liter tomatjuice
2,5 liter kyllingkraft (jeg brukte hønsebuljong)
3 ss spisskumin
2 ts chilipulver
2 ss worchestershire sauce

tilsettes og kokes opp.

2 ferdig grillede kyllinger deles opp i biter og slenges i suppa.

La den småkoke i ca 4 timer.

Smak til med litt sukker, salt og evnt. litt mer chili.

Serveres med tilbehør som mais, rømme, nachochips og revet ost. Det smaker godt med hvitløksbaguetter til ;)

Takket være besøket kan jeg nå skryte av å ha hjemmelaget julebakst i hus. Superhusmor Jannicke kom med kolakaker og sjokoladecockies. Nammm!! Tror ikke jeg kommer til å kunne skryte lenge, posen er nemlig alt smakt på.. hihi!

God førjulskos alle sammen! Her brenner det fortsatt stearinlys i vinduene. Det er jo FRRÆDDA'N! :D

Lesestund gir samtalegrunn. :P

Her en kveld satt jeg og leste for Andreas på senga. Han hadde funnet fram en faktabok om Afrikanske lad (!). Boka var ikke spesielt god. Det var fryktelig mye uinteressant fakta og vanskelig språk. Løsningen ble derfor å se på bildene og snakke om disse i steden. Det hele begynte med at vi kom over et bilde av en bonde som pløyde jordene sine med et oksespann. Andreas sa da "Ja de har ikke noe teknologi i det landet" (spenstig nok for en 1.klassing syns jeg). Vi snakket litt om at ikke alle land har så god økonomi og at det derfor er forskjellig hvordan folk lever. Da vi bladde om oppdaget vi et bilde av en stor og flott moske. "Se på den fine kirka der!", sa jeg. "Det er jo ikke rart de ikke har råd til teknologi når de bruker så mye penger på en kirke! Den må jo ha kosta mange tuuuusen kroner!", kom det fra Andreas...
-Man kan jo lure på hvordan man griper an samtalen etter det. ;) Jeg valgte å bite i meg latteren og bla videre.

Inspirasjon

Ja, inspirasjon. For nå som jeg har gleden av å lese Vibeke sin morsomme blogg (http://selvgjort-er-velgjort.blogspot.com/) hver dag tenkte jeg jammen jeg skulle prøve å komme igang igjen jeg også. ;) Jeg pleier jo heller ikke å være tom for ord.... :P

Når dagen er grå til tross for været.

Noen dager er tyngre enn andre, og i dag har vært en tung dag. Sent i går kveld forsvant bikkjene våre da de skulle ut og lufte seg før natta. Både Bjørn og jeg var ute og forsøkte å få tak i de, men Knut (støveren) hadde antakelig funnet et revespor og jaga i heia på baksida av huset. Etter en drøy times tid med venting og roping kom de to småbikkjene våre hjem, mens Knut fortsatt mangla. Det er jo ikke stort man kan gjøre for å få bikkja til å komme når den ikke vil, så til slutt gikk vi og la oss. Jeg ble vekt i 4 tida da Eivind ville ha mat, og tok en tur ut for å se etter Knut. Til min skuffelse var han ikke der, og jeg fikk en ubehagelig følelse av at alt ikke var greit. Jeg gikk en liten runde og ropte, men det var ingenting å høre. For sikkerhets skyld gikk jeg bort i garden for å sjekke at han ikke hadde lagt seg der fordi han var skadd, men både bikkjehus og garde var tom. Bjørn våkna kl 7 og sjekka igjen om Knut hadde kommet tilbake. Da han heller ikke da var på plass heiv han på seg klærene og forsvant for å leite. Etter en times tid kom han tilbake og sa at jernbanen trodde de hadde kjørt på noe i natt, men at de ikke hadde funnet noe da de lette... Bjørn tok da en ekstra runde langs jernbanelinja, og litt over kl 9 fikk jeg telefon om at han hadde funnet Knut.. Han lå 3 meter fra jernbanelinja og hadde store skader.. Fortvilelsen var enorm, og tanken på å skulle bære en drøyt 30 kg tung bikkje med store smerter flere hunder meter for å få han hjem var forferdelig, men det var ikke noen annen mulighet. Han ringte sin mor, som er dyrlege, slik at hun skulle komme opp så raskt som mulig. Synet av kjæresten min som kom gråtende med en stor og blodig hund i armene var hjerteskjærende, og det ble ikke bedre av at den stakkars hunden vår trofast forsøkte å hilse på oss da vi la han fra oss. Det tok ikke mange minutter før Uta kom, men det føltes som en evighet.. På det tidspunktet hadde vi begge forstått at det ikke ville være mulig å fikse skadene, og vi var i ferd med å akseptere at han ville bli nødt til å avlives. Uta så også dette og ga ham umiddelbart smertestillende for så å gjøre en slutt på lidelsene hans..

Dagen har vært svært tung og vi har tenkt masse på hva som kunne vært gjort annerledes og alt vi har opplevd med denne fantastiske hunden som hadde blitt fire år til lørdag. Om en måneds tid er det 2 år siden vi mistet våre to forrige hunder, Tina og Terje, på samme sted. Nå håper vi inderlig at vi har fått vår del tragiske hundehistorier, og at vi kan få miste våre gjenlevende og fremtidige hunder på mer fredelige og naturlige måter.

Familierelasjoner.

Å være en familie hvor man har to barn med hver sin pappa dukker det alltids opp noen problemer og utfordringer. Heldigvis er noen av dem ganske gøyale. Som da Andreas kom hjem etter å ha vært en helg hos pappaen sin og hadde mista en tann.

Han kom fornøyd hjem med tanna innpakka i et papir, og ville legge den i vann på kvelden. Jeg antok da at han ikke hadde fått penger for den, men det hadde han. "Hvorfor har du tanna enda da?", spurte jeg. Da fikk jeg forklart at nå var det helt vanlig at man la tanna i vann, fikk penger OG fikk beholde tanna! "Men blir det ikke veldig lett å lure tannfeen da, da?" "Nei, det er bare de som har skilte foreldre som kan gjøre det, for de har TO hus!"

Nå som Andreas har blitt storebror har vi snakka mye om familierelasjoner. Det er ikke så lett å bli klok på steforeldre, hvorfor han og Eivind ikke har helt de samme besteforeldrene osv. Her om dagen lurte han derfor på hva hans besteforeldre var til Eivind. Jeg svarte at siden de er foreldrene til pappaen hans, så er de egentlig ikke noe spesielt til Eivind. Andreas hadde som vanlig svaret klart: "Du er ikke noe spesielt til Eivind du heller da, mamma!" "Jamen, jeg er jo MAMMAEN hans?" "Ja, er det så SPESIELT da?" Så enkelt kan det sies! ;)