Casa del Kaos

Da fikk jeg ENDELIG rota meg til å skrive noen ord igjen. Skulle gjerne sagt at oppholdet skyldes manglende overskudd, men det har vel snarere vært manglende inspirasjon og tiltakslyst.. ;)

Fordelen med at det har gått så lang tid er jo at det iallefall har skjedd litt siden sist. Det som har vært mest fremtredende her i huset er at det er FEBRUAR. Hva som er så spesielt med det? HALLOOO?! Det er jo starta på gaupejakta!! (.......). Alle som kjenner meg, om bare LITT, vet at jeg har en over gjennomsnittet jaktinteressert mann, og hans største lidenskap er rovviltjakt med hund. Etter å ha hatt mye uflaks når det gjelder hundene våre har vi for tida en russisk støver valp som heter Anna som ble kjøpt inn i sommer. (Alle er sikkert ikke enige med oss om at nyfødt baby er beste tida å skaffe seg valp på, men for oss passa det fint i og med at jeg da var hjemme). Bjørn har helt siden Anna kom i hus hatt store forhåpninger om at hun skulle være klar til gaupejakta begynte. En dæsj manglende trening, en dæsj manglende snø til sportrening og en dæsj umoden hund gjorde at det ikke helt var tilfelle, men det var ikke farlig, for Bjørn visste råd. Mannen vi kjøpte Anna av ble nemlig tidlig i høst invitert ned for å hjelpe til med gaupejakta. I motsetning til i området her har nemlig hjemstedet hans mange års erfaring med organisert gaupejakt, og han har hunder som vet hva det dreier seg om. Så, et par dager før jakta åpna fikk vi altså besøk av det som da var en villt fremmed mann for meg, og hans fire jakthunder!

Jeg var naturlig nok litt spent på hvordan det skulle bli å ha fire store hunder i hus i tillegg til våre tre, og i tillegg en ukjent mann. Han hadde understreka at vi ikke måtte styre for hans del, men det er noe med å iallefall få ordna en seng og få støvsuga de verste lodottene, og dagen før han kom hadde vi fortsatt ikke klart å gjøre såpass.. hehe.. Heldigvis var vi veldig effektive under tidspress... men ikke mer effektive enn at gjesten selv måtte hjelpe til å bære senga han skulle ha fra bilen til Bjørn og inn i huset.. :-D

Møte med Knut Arne og hundene hans gikk over all forventning. Både mann og hunder var både trivelige og rolige, og ingen skulle trodd vi hadde syv hunder i hus hver natt. Det som holdt oss våkne var snarere lille Eivind, for han ble selvfølgelig syk dagen før Knut Arne kom. I løpet av den lille uka han var her tror jeg Eivind var på sitt minst sjarmerende (hvilket ikke betyr at han ikke var sjarmerende altså! ;)), og det var en god del hyling på nattestid. Jeg hadde rett og slett litt dårlig samvittighet, for jeg følte at vi ga Knut Arne (som er ungkar i sin beste alder) en god dose prevensjonsmiddel gjennom all skrikinga.

Jeg kunne skrevet og skrevet, men jeg får forsøke å fatte meg i litt korthet (noe som er utrolig vanskelig for en detaljfreak). Uka gikk, gaupa ble observert og var innenfor rekkevidde ved flere anledninger, men den kom seg unna hver gang. Ukas motto kom fra Tynset og lød "tempo, tempo!" (noe som i seg selv er en selvmotsigelse i og med at tynsetdialekta er særdeles rolig av seg). Huset var hver kveld fylt med menn i jaktklær, akevitt og ivrig diskusjon, og da uka var over og besøket hadde dratt ble det veldig stille. Både Bjørn og jeg satt pris på litt liv og røre.   =)

I går ettermiddag fikk endelig jaktlaget full klaff og de fikk sin aller første gaupe her i distriktet. Jegerne var så fornøyde at det ikke var mulig å unngå å bli revet med i euforien (til tross for at jeg jo har et litt ambivalent forhold til jakt). Det beste ved fallet er vel at jakta nå er over slik at det er sjans for at Casa del Kaos kanskje kan bli Casa del-litt-mindre-rot-og-støv i og med at jeg nå slipper å stå for det meste aleine. ;)

Bleiegutten roper! Huhei"!

Den som gir seg har tapt!

Da var jeg endelig i gang igjen! Har vært en lang bloggpause nå. Skulle egentlig bare være en liten juleferie, men så blei det, som med så mye annet, vanskelig å komme igang når det ikke lenger var en del av rutinen. ;)

Det har ikke mangla på småepisoder å blogge om, og jeg har til og med notert meg litt stikkord på telefonen min sånn at jeg ikke skal glemme det når jeg først satt meg ned for å skrive. Meeen... så skulle jeg være supereffektiv her en dag da vet dere, rydda og ordna og samla sammen klær til å fylle opp vaskemaskinen. Buksa jeg hadde på meg, som aldri er rein lenger nå som minstemann spiser både grøt og brødskiver, hadde flekker, og jeg steppa enkelt og greit ut av den, slang den i maskinen og satt den på. Så rusla jeg ned og rydda videre. Da jeg en stund etter begynte å lure på hvor jeg hadde lagt telefonen min kom jeg på at den jo lå i lomma på buksa som da seilte lykkelig rundt blant såpeskum og våte klesplagg... Den kom ikke levende fra det, og med den forsvant notater, telefonnumre og verst av alt; kalenderen min... UPS! (Skulle jeg utebli fra avtaler framover så skyldes det derfor høyst sannsynlig at jeg ikke lenger vet at jeg hadde en avtale. Det er lov til å sende påminnelser! ;)).

Her i huset snakkes det mye, men uttrykket "den som gir seg har tapt" er en gjenganger. Det brukes til stadighet når noen ser for mørkt på ting, og kan fungere fint som en liten motivator. Men, med minst fire stabeiser i familien kan et sånt uttrykk også være ganske betegnende for familiedynamikken. I kveld hadde vi et godt eksempel på det: mens Andreas gjorde seg klar for senga stod jeg og bretta klær og rydda på badet. Da han kledde av seg og la tøyet i skittentøyskurven ba jeg ham legge i en boxer som hadde ligget bak kurven noen dager også. Han plukka den opp, slang den i og sa: "den har ligge der LENGE!" Jeg følte meg muligens LITT truffet av antydningen om at jeg ikke har rydda skikkelig på en stund (som stadig er tilfellet), og svarte litt snurt: "Hvis du har sett den ligge der i lange tider så kunne du vel ha putta den oppi kurven.". Jeg fikk til svar at "jeg har ikke sett den, jeg bare visste at den lå der", og dermed var vi igang. Jeg KUNNE jo ikke gi meg når jeg VISSTE at dette bare var en unnskyldning, og fortsatte: "Hvordan kunne du vite det hvis du ikke har sett den da?" "Jeg har savna den", kom det kontant. "Ingen skal prøve å fortelle meg at du vet hvor du har boxerne dine. Du vet ikke hva som ligger i skuffen, hva som henger på snora og hva som ligger til vask, gutten min!", sa jeg litt irritert. Diskusjonen var ikke over der, verken Andreas eller jeg ville gi oss. Vi holdt på en liten stund til før vi begge fant ut at vi ikke kom noen vei. Det hele endte med at Andreas la seg på egenhånd, mens jeg stod på utsida av rommet hans og hang opp klær. Vi sa pent godnatt til hverandre, men sta som vi er blei det ikke noe mer enn det i kveld. Familien sta og staere... Menmen, vi er heldigvis ikke verken langsinte eller langsure, så i morra tidlig er alt i orden igjen. Jeg har allerede ledd litt av hvor stae vi er.. ;)

Stå på folkens!  Nå venter Fruene. =)

Supersvigermor!

You heard me: SUPERsvigermor!! :) I morgen skal nemlig svigermor passe lillemann mens Bjørn og jeg drar på betalt middag og hotellovernatting! Og ikke bare det; men min svigerinne, Berit og hennes kjære, Fredrik, skal også være med, og det betyr at svigermor skal passe tvillingene deres også!!

For å gjøre det helt klinkende klart: mine svigerforeldre har booket oss inn på hotell slik at vi får bada, slappa av, spist og sovet, mens de passer intet mindre enn tre (3!) spedbarn! Jeg er over meg av beundring over at noen tilbyr seg å ha tre barn på under 7 mnd på overnattingsbesøk. =D Jeg gleder meg masse, men må vel innrømme at jeg er litt spent også. Det blir første natta uten baby, og han er ikke den som har mest erfaring med flaske.. :P Jeg måtte prøve litt i kveld, og han hadde heldigvis ikke noe i mot verken smaken av NAN eller å ta flaska. Så gjenstår det å se om han klarer å sovne uten å ligge og kose på mammafanget først.., (og om mamma'n hans klarer å sovne uten å sjekke babyen sin for natta..).

Er så glad for at jeg er så heldig som har både foreldre og svigerforeldre som bidrar og hjelper til i hverdagen. Det kan være greit å huske på at ikke alle er så heldige, og at det å strekke ut en hjelpende hånd til noen man vet trenger det kan bety utrolig mye og skape sterke bånd på tvers av familier.
Ta vare på kjente og kjære alle sammen! =) Ha en finfin fredagskveld!

Hverdagsliv

Nå er det noen dager siden sist jeg skreiv noe som helst. Det skyldes ikke mangel på ord, men litt lite søvn og litt for lite tiltakslyst har gjort sitt. Men nå måtte jeg bare dele litt igjen. ;)

Denne uka har vært fullbooket. Dvs. den har jo ikke det, hvis man sammenligner med hvordan ukene er fullbooket når man er i jobb. Greia mi er at jeg skriver inn alle avtaler og gjøremål på kalenderen på telefonen min, og når det er sånne små blå "ører" på alle dagene en uke, ja da er uka fullbooka. :D (Jeg begynner  å aaane at det venter et liv etter permisjonen så jeg prøver å forberede meg på at virkeligheten snart kommer for fullt, men jeg velger å ikke tenke for mye på det enda. Jeg har tross alt noen mnd igjen som skal nytes. ;)).

På mandag var jeg hos legen med lille Eivind. Han har sovet så dårlig om nettene og vært så tett en stund at jeg var litt småbekymra. Da han plutselig HELT mista stemmen fant jeg ut at jeg ville sjekke at han ikke hadde samme infeksjonen som Andreas. Heldigvis viste prøvene at alt var greit. Jeg har aldri hørt om babyer som har mista stemmen, men det gjorde altså Eivind. Når faren hans også knapt hadde stemme blei det merkbart mer stille i heimen (og jeg benytta anledningen fullt ut :P).

Tirsdag var det av alle ting tid for ny legetime med Eivind, men da bare for å få han sjekket og funnet i orden på 6mnds kontrollen. Han bestod selvsagt med glans. ;) På kvelden skulle Andreas prøve seg på klatringa igjen, og denne gangen hadde han på forhånd bestemt seg for at han SKULLE til topps. Og gjett om han klatra! Han gikk løs på oppgaven med stor vilje, og til tross for noen glipp, og med god hjelp fra Bergsvein, klatra han alle de 12 meterene!





Onsdag skulle Andreas i ilden. Han skulle til tannpleieren for første gang på nesten to år! (Han hadde nemlig fallt ut av systemet deres). Tida på venterommet gikk seint, men han hadde heldigvis en lillebror som han kunne imponere med sine byggeferdigheter. ;) Til orientering var både tannpleier og Andreas veldig flinke, og det hele var gjort på 5 minutter. Er glad for at tannlege er gratis for barn, jeg betalte nemlig 630 kr for 2 min i tannlegestolen for 14 dager siden. (Helt utrolig at det kan koste SÅ mye å sitte der i 2 min, men er jo glad for at jeg slapp å sitte der lenger. :P).



I dag har jeg vært på superhyggelig barseltreff. Det er så deilig å komme seg ut av huset, skravle og la babyene våre underholde hverandre litt. Denne gangen var vi hos Benedicte som hadde diska opp med hjemmebakte rundstykker og deilig pålegg. Jeg, som er i overkant glad i hjemmebakst, spiste meg så mett at middagen bestod i en tallerken havregryn, mens gutta maula wienerpølser. I dag betydde pølser til middag "pølser", uten tilbehør.. hehe!!

I kveld har jeg kasta meg over litt jule"bakst". I fjor begynte jeg trenden med å gi spiselige julegaver til mine svigerforeldre og foreldre, og da må man jo følge opp. Jeg har allerede laget orangettes (se tidligere innlegg), karameller, brente mandler og knekk, og i kveld skulle jeg prøve meg på noe helt nytt, nemlig mintkuler. Jeg fant en nydelig og enkel oppskrift her.

Hvis jeg hadde vært en "matblogger" skulle jeg nå fyllt innlegget med flotte og fristende bilder, men jeg er litt for å "practice what I preach" (hvordan i alle dager oversetter man det uttrykket til norsk???) så  bestemte jeg meg for å gjøre en ny vri. Huset mitt ser nemlig ut som et takras om dagen, og kjøkkenet mitt er ikke noe unntak. En ekte husmor, eller kanskje nesten alle unntatt meg, ville prioritert støvsuging, rydding, klesvask og gulvvask før baking og blogging, men det gjør altså ikke jeg! Jeg har rett og slett ikke LYST til å bruke tida mi på det akkurat nå. (Men jeg vet at jeg MÅ veeeldig snart...blah..). Resultatet e et kaotisk kjøkken, og et rotehus. Så isteden for fristende bilder får dere nå den nakne og stygge sannheten i bildeform (altså, dere slipper nakenbilder hvis noen blei skremt nå).


<-- kjøkkenbenken.. :P

      Ferdige mintkuler.. NAM! -->





Den Fantastisk Ryddige Stua vår
(enda godt kameraet ikke er så godt at dere kan se alle hybelkaninene.....)

æhg

 ;HG>
 Ha en finfin førjulskveld! Enten du har det ryddig og reint, eller som meg. ;)

Hverdagskaos

Sånn inn i mellom alvor, ettertanke og juleforberedelser står fortsatt hverdagen sterkt. De siste dagene nå har vært prega av sjuke unger og en halvsjuk mor, og det har ikke vært like trivelig julestemning her hver dag, for å si det sånn. Det er fantastisk hvor lite nattesøvn man kan klare seg på i perioder, men det er også utrolig hvor dårlig man fungerer når man ikke får den søvnen man trenger.

Dagen i dag begynte med kaos omkring pakkekalenderen til Andreas. Han blei ordentlig sur da det viste seg at jeg i min tåkeverden ikke hadde husket å GJEMME pakka (det hang en lapp der med stikkord for hvor han skulle finne den. Forøvrig en finfin måte å få inn litt lesetrening på. ;)). Gemyttene roa seg heldigvis relativt fort, og det blei nesten litt pinlig da Andreas fortalte at i dag var det soldag.. Soldager er nemlig dager som er innført i et ledd i arbeidet mot mobbing på skolen hvor alle skal være ekstra snille mot hverandre.. Fiiin start... :P

Det virket som om soldagen hadde fungert godt så lenge lillemann var på skolen. Han kom iallefall hjem blid og fornøyd med en pose full av pepperkaker han hadde bakt. Krise nr. 2 for dagen kom imidlertid raskt; den store pepperkakefiguren hans hadde KNUST!!! Både sinne og tårer langt utenfor proposjoner helt til ho mor fikk "pusla" sammen de fleste bitene slik at figuren ble tilnærma hel.

Krise nr 3 kom under middagsbordet. Det skal sies at Andreas alltid har vært fryktelig dårlig til å spise middagsmat. Han spiser heller salat og rå grønnsaker enn kjøtt og poteter. Jeg har vel ikke vært veldig streng, men med de siste ukenes småspising har vi bestemt oss for at han iallefall må smake, og at han må spise en liten porsjon før han får lov til å gå fra bordet. I dag var det lapskaus som stod på menyen, og krangelen begynte allerede før han fikk se tallerknen sin. Jeg overdriver ikke når jeg sier at både Bjørn og jeg brukte alle midler for å få ham til å spise. Vi frista med pepperkaker til dessert, prøvde humor og oppmuntring, og til slutt en dose trusler. Andreas bytta på å le, gråte, protestere og brekke seg.. Til slutt var han så lei av maset vårt at han resolutt sa: "Jeg blir så lei av den masinga! Og SLUTT å si at jeg griner for alt! Jeg er FØLSOM! Det har jeg jo sagt før!!!". Det hele ble avsluttet med at Andreas fant et nytt skjellsord: "Bjørn, du er en skikkelig matbølle!"

Velbekomme!

Statusoppdatering

Jeg har hørt at alle de positive og lykkelige facebookstatusene våre fører til at folk blir deprimerte og føler at deres egne liv er mislykkede. En god venninne av meg sa at hun hadde lest at noe sånt som hver femte statusoppdatering derfor burde være om noe negativt. (Dette kan du lese mer om bl.a. her.)

Jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss igjen i ønsket om å dele det som er positivt, og heller holde de ikke fullt så trivelige tingene for oss selv. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare fb, og til en viss grad er det vel bare sånn vi er oppdratt og sosialisert til å oppføre oss. Det som gjør "nettlivene" våre spesielle er at ting som skrives der blir stående som et synlig og varig testament over livene våre, og for de som ikke står oss veldig nær kan det derfor se ut som om vi lever i en slags glansbildeverden.

Det er ikke alltid så lett å huske at glansbilder er en retusjert versjon av virkeligheten, og at de derfor ikke nødvendigvis speiler virkeligheten. Akkurat slik er det med statusoppdateringene våre også. Vi retusjerer og vurderer hva vi skriver og deler med omverdenen (som man jo bør gjøre når man vet at ingenting som ligger på nett er privat, uansett hvor mange restriksjoner du har på hvem som har tillgang til profilen din). Ta f.eks. forholdstatusene til folk. Det er alltid stas å annonsere for verden at man har fått seg kjæreste, men kanskje ikke fullt så stas å bli singel. For mange er det da kjekt med "skjul denne posten"-alternativet. 

Jeg husker godt den gangen Bjørn og jeg skilte lag for en periode. Noe av det første jeg gjorde var å slette fb-profilen min. Det var flere grunner til dette; for det første hadde jeg overhode ikke lyst til å få veggen min full av triste fjes eller "trøstende" meldinger, for det andre ønsket jeg ikke å måtte forholde meg til hva min tidligere kjæreste holdt på med på fjesboka, og for det tredje hadde jeg overhode ikke noe behov for å få trynet gnidd inn i andres lykke og fornøyelser akkurat når jeg følte at mitt eget liv hadde tatt en uventa og uønsket vending. (Nå skal det sies at jeg ikke klarte å holde meg unna verken fjesboka eller Bjørn spesielt lenge.. ;))


Jeg har tenkt og tenkt på det faktum at mine skriverier kan være med å påvirke hvordan folk oppfatter seg selv og deres liv, og har kommet fram til at dersom jeg kan få folk til å føle seg bedre ved å vise litt større ærlighet omkring mine problemer og utfordringer så er dette en enkel ting å gjøre noe med. Jeg mener ikke at man bør bruke fb som en dagbok hvor man utleverer sine innerste og mest private tanker, men det ER kanskje lov til å ha en status i ny og ne hvor man i steden for å skrive at man elsker barna sine skriver at akkurat nå er jeg VELDIG glad for at jeg ikke er mor til ti? Eller som min mamma sa til meg da jeg var liten og i et spesielt lite trivelig humør; "du skal være så glad for at du har foreldre som ikke slår!!"

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om hvor viktig jeg mener det er at man ikke maler alt rosenrødt og vakkert. Det f.eks nemlig ikke slik at det å bli mamma alltid er "den beste følelsen i verden". For noen av oss, (kanskje til og med mange av oss?), er det å bli mamma et sjokk. La oss være ærlige; det er sliiiitsomt å måtte forholde seg til et annet menneskes behov 24 timer i døgnet! Og det er ikke slik at alle forelsker seg i babyen sin ved første blikk. Noen av oss trenger faktisk flere tusen blikk (og det er ikke alltid man syns de er like skjønne selv når man har kommet dit hen at man elsker dem av hele sitt hjerte).

Min oppfordring (for de av dere som har orket å lese så langt... :P) er derfor: tør å være ærlige. Livet består tross alt av flere gråværsdager enn solskinnsdager. Men gråværsdager kan være fine dager de også. =)

Den aller fineste julegaven

Jeg husker godt den gang leketøyskatalogene ble skannet ettertrykkelig i tida før jul. Det ble satt ringer rundt alt det flotte man ønsket seg, og sidetallene ble nøye notert og vist til mamma. Forventningene var enorme og gleden stor når julaften endelig var der. Lå drømmebarbien inni en av pakkene? Eller blei det bare kjedelige ullsokker og praktiske klær?

Etterhvert som man blir eldre endrer som regel gaveønskene seg, og det gjør jammen gavene også. De fleste går vel igjennom en periode sånt rundt 20 års alderen hvor man får i overkant mange kokebøker og sengesett. ;)

Det er ikke så lett å sette opp ønskelister lenger, og gjør man det blir det ofte praktiske ting som nye kaffekopper, bidrag til tørketrommel osv. Hvis man skulle vært heeelt ærlig så handler vel endel av dette om at man har blitt klar over at det hersker noen forventninger til og rettningslinjer for hva man "har lov" til å ønske seg. Mange av de tingene man virkelig ønsker seg kan ofte være ganske kostbare, og det er liksom ikke greit å ha for store forventninger.

Jeg husker i fjor at jeg fikk "kjeft" for at jeg ikke ønsket meg noe, og som et motsvar lagde jeg en liste. Der stod det bl.a. synsoperasjon, ny bil, spaopphold og ny garderobe. ;) Jeg trenger kanskje ikke si at jeg ikke fikk noe av det.. :/

Men, noen gaver er sånn at de betyr masse selv om de ikke kostet mye. En av de aller flotteste og mest omtenksomme gaven jeg noen gang har fått fikk jeg da jeg var 19 år. Min aller beste venninne, Line,  hadde reist på folkehøgskole og hadde brukt hele høsten på å lage bok til meg. Hun hadde sydd og dekorert trekk til en sånn hyttebok og fyllt boka med gode minner, visdomsord og oppmuntringer. Hun hadde lagt enormt mye arbeid i den og jeg kommer alltid til å være imponert over at noen har lagt SÅ mye arbeid i en gave til meg. =)

En god påminnelse på at det er tanken som teller er det også. Har DU noen gang fått en gave som har betydd noe helt spesielt for deg?








Hva med å tenke litt uoriginalt til den som har alt? I fjor ble det gitt bort både geiter og myggnett i vår familie. Prøv gjerne denne flotte siden.

God juleshopping!