Da var jeg endelig i gang igjen! Har vært en lang bloggpause nå. Skulle egentlig bare være en liten juleferie, men så blei det, som med så mye annet, vanskelig å komme igang når det ikke lenger var en del av rutinen. ;)
Det har ikke mangla på småepisoder å blogge om, og jeg har til og med notert meg litt stikkord på telefonen min sånn at jeg ikke skal glemme det når jeg først satt meg ned for å skrive. Meeen... så skulle jeg være supereffektiv her en dag da vet dere, rydda og ordna og samla sammen klær til å fylle opp vaskemaskinen. Buksa jeg hadde på meg, som aldri er rein lenger nå som minstemann spiser både grøt og brødskiver, hadde flekker, og jeg steppa enkelt og greit ut av den, slang den i maskinen og satt den på. Så rusla jeg ned og rydda videre. Da jeg en stund etter begynte å lure på hvor jeg hadde lagt telefonen min kom jeg på at den jo lå i lomma på buksa som da seilte lykkelig rundt blant såpeskum og våte klesplagg... Den kom ikke levende fra det, og med den forsvant notater, telefonnumre og verst av alt; kalenderen min... UPS! (Skulle jeg utebli fra avtaler framover så skyldes det derfor høyst sannsynlig at jeg ikke lenger vet at jeg hadde en avtale. Det er lov til å sende påminnelser! ;)).
Her i huset snakkes det mye, men uttrykket "den som gir seg har tapt" er en gjenganger. Det brukes til stadighet når noen ser for mørkt på ting, og kan fungere fint som en liten motivator. Men, med minst fire stabeiser i familien kan et sånt uttrykk også være ganske betegnende for familiedynamikken. I kveld hadde vi et godt eksempel på det: mens Andreas gjorde seg klar for senga stod jeg og bretta klær og rydda på badet. Da han kledde av seg og la tøyet i skittentøyskurven ba jeg ham legge i en boxer som hadde ligget bak kurven noen dager også. Han plukka den opp, slang den i og sa: "den har ligge der LENGE!" Jeg følte meg muligens LITT truffet av antydningen om at jeg ikke har rydda skikkelig på en stund (som stadig er tilfellet), og svarte litt snurt: "Hvis du har sett den ligge der i lange tider så kunne du vel ha putta den oppi kurven.". Jeg fikk til svar at "jeg har ikke sett den, jeg bare visste at den lå der", og dermed var vi igang. Jeg KUNNE jo ikke gi meg når jeg VISSTE at dette bare var en unnskyldning, og fortsatte: "Hvordan kunne du vite det hvis du ikke har sett den da?" "Jeg har savna den", kom det kontant. "Ingen skal prøve å fortelle meg at du vet hvor du har boxerne dine. Du vet ikke hva som ligger i skuffen, hva som henger på snora og hva som ligger til vask, gutten min!", sa jeg litt irritert. Diskusjonen var ikke over der, verken Andreas eller jeg ville gi oss. Vi holdt på en liten stund til før vi begge fant ut at vi ikke kom noen vei. Det hele endte med at Andreas la seg på egenhånd, mens jeg stod på utsida av rommet hans og hang opp klær. Vi sa pent godnatt til hverandre, men sta som vi er blei det ikke noe mer enn det i kveld. Familien sta og staere... Menmen, vi er heldigvis ikke verken langsinte eller langsure, så i morra tidlig er alt i orden igjen. Jeg har allerede ledd litt av hvor stae vi er.. ;)
Stå på folkens! Nå venter Fruene. =)
