Når dagen er grå til tross for været.

Noen dager er tyngre enn andre, og i dag har vært en tung dag. Sent i går kveld forsvant bikkjene våre da de skulle ut og lufte seg før natta. Både Bjørn og jeg var ute og forsøkte å få tak i de, men Knut (støveren) hadde antakelig funnet et revespor og jaga i heia på baksida av huset. Etter en drøy times tid med venting og roping kom de to småbikkjene våre hjem, mens Knut fortsatt mangla. Det er jo ikke stort man kan gjøre for å få bikkja til å komme når den ikke vil, så til slutt gikk vi og la oss. Jeg ble vekt i 4 tida da Eivind ville ha mat, og tok en tur ut for å se etter Knut. Til min skuffelse var han ikke der, og jeg fikk en ubehagelig følelse av at alt ikke var greit. Jeg gikk en liten runde og ropte, men det var ingenting å høre. For sikkerhets skyld gikk jeg bort i garden for å sjekke at han ikke hadde lagt seg der fordi han var skadd, men både bikkjehus og garde var tom. Bjørn våkna kl 7 og sjekka igjen om Knut hadde kommet tilbake. Da han heller ikke da var på plass heiv han på seg klærene og forsvant for å leite. Etter en times tid kom han tilbake og sa at jernbanen trodde de hadde kjørt på noe i natt, men at de ikke hadde funnet noe da de lette... Bjørn tok da en ekstra runde langs jernbanelinja, og litt over kl 9 fikk jeg telefon om at han hadde funnet Knut.. Han lå 3 meter fra jernbanelinja og hadde store skader.. Fortvilelsen var enorm, og tanken på å skulle bære en drøyt 30 kg tung bikkje med store smerter flere hunder meter for å få han hjem var forferdelig, men det var ikke noen annen mulighet. Han ringte sin mor, som er dyrlege, slik at hun skulle komme opp så raskt som mulig. Synet av kjæresten min som kom gråtende med en stor og blodig hund i armene var hjerteskjærende, og det ble ikke bedre av at den stakkars hunden vår trofast forsøkte å hilse på oss da vi la han fra oss. Det tok ikke mange minutter før Uta kom, men det føltes som en evighet.. På det tidspunktet hadde vi begge forstått at det ikke ville være mulig å fikse skadene, og vi var i ferd med å akseptere at han ville bli nødt til å avlives. Uta så også dette og ga ham umiddelbart smertestillende for så å gjøre en slutt på lidelsene hans..

Dagen har vært svært tung og vi har tenkt masse på hva som kunne vært gjort annerledes og alt vi har opplevd med denne fantastiske hunden som hadde blitt fire år til lørdag. Om en måneds tid er det 2 år siden vi mistet våre to forrige hunder, Tina og Terje, på samme sted. Nå håper vi inderlig at vi har fått vår del tragiske hundehistorier, og at vi kan få miste våre gjenlevende og fremtidige hunder på mer fredelige og naturlige måter.

Familierelasjoner.

Å være en familie hvor man har to barn med hver sin pappa dukker det alltids opp noen problemer og utfordringer. Heldigvis er noen av dem ganske gøyale. Som da Andreas kom hjem etter å ha vært en helg hos pappaen sin og hadde mista en tann.

Han kom fornøyd hjem med tanna innpakka i et papir, og ville legge den i vann på kvelden. Jeg antok da at han ikke hadde fått penger for den, men det hadde han. "Hvorfor har du tanna enda da?", spurte jeg. Da fikk jeg forklart at nå var det helt vanlig at man la tanna i vann, fikk penger OG fikk beholde tanna! "Men blir det ikke veldig lett å lure tannfeen da, da?" "Nei, det er bare de som har skilte foreldre som kan gjøre det, for de har TO hus!"

Nå som Andreas har blitt storebror har vi snakka mye om familierelasjoner. Det er ikke så lett å bli klok på steforeldre, hvorfor han og Eivind ikke har helt de samme besteforeldrene osv. Her om dagen lurte han derfor på hva hans besteforeldre var til Eivind. Jeg svarte at siden de er foreldrene til pappaen hans, så er de egentlig ikke noe spesielt til Eivind. Andreas hadde som vanlig svaret klart: "Du er ikke noe spesielt til Eivind du heller da, mamma!" "Jamen, jeg er jo MAMMAEN hans?" "Ja, er det så SPESIELT da?" Så enkelt kan det sies! ;)